Akkurat mens jeg satt og ristet over statsministerens totale innholdsløshet når det kommer til samarbeid for arbeid, fant jeg noe annet og viktigere å bekymre meg over: Det ser ut til at jeg er utsatt for ett eller annet troll på bloggen, for plutselig kommer ikke menylinjen på høresiden opp, og ganske mange andre ting mangler også. Her er jeg sørgelig hjelpeløs. Bare for å minne meg selv om situasjonen har jeg skiftet til DDR-design.
Mike Oldfield hadde ikke Datalagringsdirektivet i tankene da han skrev klassikeren Shadow on the wall, i så fall er det nesten like skremmende å tenke på som DLD i seg selv. Men, dersom debatten som pågår skal preges av “ikke ett barn”-retorikken vi nå dessverre ser fra stadig flere, så kan man jo kanskje si at Oldfields tekst faktisk beskriver direktivet, om enn med noen innslag som overhodet ikke har noen ting med saken å gjøre - i likhet med begreper som “frihavn” og “seksuelle overgrep”.
Treat Me Like A Prisoner
Treat Me Like A Fool
Treat Me Like A Looser
Use Me As A Tool
Waste Me Till I’m Hungry
Loose Me In The Cold
Treat Me Like A Criminal
Just A Shadow On The WallTreat Me Like I’m Evil
Freeze Me Till I’m Cold
Beat Me Till I’m Feeble
Grind Me Till I’m Old
Wire Me Till I’m Tired
Push Me Till I Fall
Treat Me Like A Criminal
Just A Shadow On The Wall
Litt dårlig sammenheng mellom mimikk og sang her, forsåvidt. Men sangen er jo der.
I morgen kommer Statsminister Jens Stoltenberg til Stortinget for første gang siden 11. desember 2009. Formålet med dette sjeldne besøke i landets lovgivende og bevilgende forsamling er ikke å delta i den spontane spørretimen, slik det burde vært, men for å møte Stortinget med en avklart tematisk dagsorden. Statsministeren skal orientere om rådslaget “Samarbeid for arbeid”.
Nøyaktig hva et rådslag er i parlamentarisk sammenheng, er en foreløbig godt skjult hemmelighet. Det er nærliggende å tro at det er en måte å fange opp tendenser og forslag, for så å fremme disse selv i en rødgrønn farvedrakt, avslipt og tilpasset både koallisjonspartnerne i regjeringen og det som måtte være av seæinteresser i fagbevegelsen. Jeg håper jeg tar feil.
Men hva er egentlig “Samarbeid for arbeid?” På regjeringens egen nettside for dette samarbeidet, gis det et utdrag fra statsministerens nyttårstale for å forklare hensikten:
Romjulsrush?
Eit av regjeringa sine hovudmål er å bevara og vidareutvikla velferdssamfunnet. Me må sørgja for at me også i framtida kan sikra eit godt velferdstilbod til alle, i alle fasane av livet. Vår felles arbeidsinnsats er det viktigaste grunnlaget for den norske velferdsstaten. Me må skapa for å kunna dela.
Flott. Ti år etter Sandmanutvalget kom med sin innstilling om Sykefravær og uførepensjonering, seks år etter at Johnsenutvalget kom med sin innstilling om Modernisert folketrygd, seks år etter at Rattsøutvalget la frem sin innstilling for en Ny arbeids- og velferdsforvaltning og to år etter at karlsenutvalget la frem sin innstilling om Fagopplæring for framtida, vil statsministeren ha rådslag om disse spørsmålene.
Det var kanskje på tide. Eller hadde det vært mer fornuftig om statsministeren hadde lyttet til råd i løpet av de fire foregående årene, utformet løsninger og sørget for at sykefraværet gikk ned, arbeidsdeltagelsen gikk opp og at frafallet fra videregående opplæring hadde stoppet opp?
Rådslaget fremstår som et klassisk eksempel på brainstorming i forberedelsene med nyttårstalen. Man vil jo gjerne ha noe nytt. Og ettersom man altså ikke har villet lytte til noen på disse områdene i fire år, så kan man kanskje lykkes med å gi inntrykk av at man nå har til hensikt å gjøre noe med utfordringene. Men, statsminister: Utfordringene har ligget der hele tiden. Hvor har du vært? Har du vært blind?
- Sykefraværet har vært jevnt høyt helt siden 2005, og har vist en stigende tendens de siste årene. Hvorfor har statsministeren først fått lyst til å gjøre noe med dette etter av valget var overstått i 2009? Selv innenfor dagens sykelønnsordning ville statsministeren kunnet tatt til orde for forbedringer i løpet av de siste årene. Det har han ikke gjort.
- Stadig flere blir uføretrygdet, og verst er det at stadig flere unge uføretrygdes. Dette har vært en sterkt økende tendens over flere år. Hvorfor har ikke statsministeren engasjert seg i disse spørsmålene tidligere, når anledningen har ligget der? Han har ikke engang sørget for at Arbeidsdepartementet har gjort seg ferdig med stortingsproposisjonen om Ny uførestønad og ny alderspensjon for uføre.
- Frafallet fra videregående skole er og har vært høyt lenge, og særlig fra yrkesfaglige retninger. Regjeringens respons på Høyres yrkesfagløft har vært at “dette jobber vi med.” Fint, men hvor lenge? For hver dag Kristin Halvorsen ikke leverer noen konkrete tiltak på feltet, starter stadig flere unge mennesker voksenlivet med dårlige forutsetninger.
Burde ikke dette påkalle handling, i stedet for et nytt, ukonstitusjonelt og uparlamentarisk rådslag, som hverken svarer for noen eller velges av noen?
Regjeringsfraværet
I dag skriver altså Dagsavisen om Statsministerens manglende oppmøte i Stortinget. Det er helt klart spesielt å ha en statsminister som ikke møter opp til jevnlig debatt med opposisjonen i Stortinget, kanskje særlig når han selv i nyttårstalen sa at det nå skulle være en tid for å lytte og for å samarbeide. Enda mer pussig er det at samfunnsdebatten forøvrig går høyt om såvel sykefravær, trygding og frafall, mens regjeringen er helt fraværende fra å uttale seg offentlig.
Statsministeren er ikke alene om å ikke stille til spontanspørretime. Hans egen Arbeidsminister, Hanne Bjurstrøm, som tiltrådte som statsråd 21. desember 2009, har heller ikke møtt i spontanspørretimen. Ettersom det er “Rådslag” i morgen, og møtefri neste uke, vil første mulighet for arbeidsministeren til å møte spontan utspørring i Stortinget er 3. mars 2010, altså 2 måneder etter at Stortingets juleferie var avsluttet. 3. mars korresponderer også ganske bra med IA-avtalens fremleggelse, som skal skje to dager tidligere.
Dette betyr at statsministeren og arbeidsministeren har holdt seg helt unna Stortinget under sykefraværsdebatten. De har kunnet sno seg unna spørsmål i media om at de har satt et ekspertutvalg på saken, og siden - etter at ekspertutvalget leverte sine forslag - kunnet peke på at dette, nærmest utelukkende (!), er et spørsmål for partene i arbeidslivet. Nesten på en sånn måte at det oppleves utidig for opposisjonen å ha en mening om sykefraværsutviklingen eller forslag til forbedringer.
Den 3. mars kan statsministeren eller arbeidsministeren komme i spontanspørretimen igjen. Der vil de vise til at partene har strukket seg langt, vært konstruktive, og at regjeringen har bidratt med penger (som den selvsagt ikke har - dette må jo vedtas i Stortinget), og at vi nå har på plass en ny IA-avtale.
Og dermed legges det på ny lokk over sykefraværsdebatten fra regjeringens side.
Noen som sa rådslag?
“Er det ikke mer aktverdig å lagre data for samfunnsfomål enn for komersielle formål?” Når man møter inngående utfordringer med å argumentere for nødvendigheten av å implementere datalagringsdirektivet, er det slik politiets Arne Johannessen vil fengsle tilhørerene.
Jeg var på møte i Akershus Høyre i går, hvor temaet var datalagringsdirektivet. Til å innlede hadde arrangøren hentet inn hele Norges politimester Bastian, Arne Johannessen fra Politiets fellesforbund, og Georg Apenes - mannen som både er personvernets fanebærer i allmenheten, og også en entreprenør i å teste ytringsfrihetens grenser i forhold til injurierende uttalelser. Møtet var interessant, men for de av oss som har fulgt litt mer i debatten fra før av, var det neppe alt for mye nytt av innhold. Men det trenger det strengt tatt heller ikke være - temaene lov og rett, og personvern, er for Høyrefolk såpass elementære at de alltid vil interesere.
Det var nok Arne Johannessens innledning jeg så mest frem til å høre. Dette ikke bare fordi han er en engasjerende foredragsholder, men rett og slett fordi jeg håpet han kunne gi meg - i det minste - et lite snev av innsikt for hvorfor det er nødvendig å innføre et direktiv hvor det pålegges en så omfattende lagring av trafikkdata, som det datalagringsdirektivet pålegger oss. Dessverre ble jeg skuffet. Argumentene til Johannessen er omtrent på nivå med argumentene for at det er nødvendig å innskjerpe offentlig skjenking med en time: Politiets vilkår.
Og lite annet.
Johannessen raljerte med argumentet motstanderne av direktivet bruker om oppklaringsprosent, og mente det var et falsk argument, fordi det måles i forhold til alle kriminelle forhold, uavhengig adgang til trafikkdata etc.. Javel, jeg ser at denne 0,002 prosents-oppklaringen som jeg har sett kanskje misbrukes, så jeg bestemte meg for å stille et spørsmål som kanskje kunne styrke Johannssens eget anliggende i debatten - behovet for utvidet etterforskning av privatsfæren til landets innbyggere:
Kan Arne Johannessen vise til konkrete tilfeller hvor det har kommet påtale eller dom i kriminalsaker som følge av den åpningen direktivet gir, og hvor påtale og dom ikke ville vært mulig uten åpningen direktivet gir?
I all beskjedenhet: Dette må da være et enkelt spørsmål? Jeg mener; Arne Johannessen har flydd rundt og snakket om behovet for utvidede grenser for datalagring i ett år, og sikkert lenger enn det. Han må jo ha fått dette spørsmålet før? Det er jo på grunn av resultater at man kan styrke legitimiteten rundt samfunnsanordninger som det prisnipielt kan stilles spørsmål ved?
Dette kunne IKKE Arne Johannessen svare på. Fordi dette visste han ikke. Det vil si; han visste at det hadde ført til mer påtale og mer dom, men han måtte ha tatt en ti minutters samtale med KRIPOS for å kunne si mer konkret. (Forøvrig mente han jeg hadde en fin jakke, men så var han jo i en Høyreforsamling, og jeg skilte meg ikke ut).
HVA? Dette KAN da ikke stemme. Sitter virkelig landets fremste politimann, i en forsamling av interesserte mennesker, og ikke kan svare på et HELT elementært spørsmål om oppklaring? Dette var mildt sagt lite tillitsskapende.
Etter møtet klarer jeg ikke etter beste vilje å forstå HVORFOR de inngrep i min privatsfære skal være akseptable eller nødvendige. Johannsessen prøvde seg med flere tilløp til emosjonell argumentasjon, blant annet ved å spørre slik jeg nevnte innledningsvis; Er det ikke mer aktverdig å lagre data for samfunnsfomål enn for komersielle formål?
Jeg mener det kanskje er her den mest grunnleggende forskjellen i personvernholdning kommer frem, og den baserer seg på holdningen om at et samfunn er noe vesentlig mer enn summen av tradisjoner og enkeltindivider:
I mitt verdiapparat er det sånn at min avtalefrihet som privatperson ALDRI er en frihet som kan overtas eller overdras. Den kan kun aksepteres eller oppgis. Og min ideologiske forankring tilsier at vi skal ha stor åpenhet for entreprenørskap nedenfra, og sterk skepsis mot entreprenørskap som pådyttes ovenfra. Nettopp derfor er ikke mitt private forhold til kommersielle aktører noe som skal vurderes aktverdighetsmessig i forhold til samfunnsforhold. Min avtale med en teleoperatør er privat. Det er jeg som tenger abbonementet. Det er jeg som aksepterer betingelsene og det er jeg som betaler fakturaen.
For Arne Johannessen er dette helt meningsløst. Basert på løsrevne følelsesargumenter (”Hva med barnets personvern?”), overdimensjonert eksempler (Nokas, som forøvrig lot seg påtale på bakgrunn av opplysninger som har vært mulig med dagens regime!), og desperasjon (”Er det så farlig da? Er det ikke rett å avgi litt for å oppnå mer?”), mener altså Johannessen at alt som man kan feste samfunns-lappen på ALLTID har forrang foran enkeltindividet, enkeltindividets frihet og enkeltindividets ukrenkelighet.
Da er jo saken enkel - i alle fall for enkelte.
Epilog
Møtet fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på Kristian Valen, som jo stifter bekjentskap med politiet både rett som det er. Han har jo gjort flere parodier på Arne Johannessen, som er litt urettferdig og skrekkelig morsomme. I en av disse finner man blant annet følgende utsagn/beskyldninger/påstander, fra en hissig Johannessen i Valens skikkelse:
- Du forhåndsdømmer meg og mine (…)
- Du setter oss i bås (…)
- Du håner meg!
- Dette er ren sjikane!
Nettopp. Takk for det.
En måned etter et flertall av velgerne stemte på borgerlige partier, og resultatet ble en sosialistisk flertallsregjering, er endelig spenningen om taburettene i regjeringen Stoltenberg III utløst. Og resultatet er til dels overraskende.
SV mister en statsråd, og gjør interne rokkeringer i mannskapet. Senterpartiet beholder sine statsråder og gjør noen bytter, mens det i Arbeiderpartiet er store mannskapsforandringer. Skiftet av statsrådpost for SV-leder Kristin Halvorsen, fra finansdepartementet til Kunnskapsdepartementet, mottas med glede av blant annet lærerne. Forståelig nok, etter to statsråder som ikke har gjort en super innsats, forventes økt fokus når departementet besettes av en tungvekter. Men jeg har ikke sett noen mene noe om hva dette vil ha og si for skolepolitikken. Vil vi få SV-skole nå, med fokus på fritid og grønnsaker? Eller vil Kristin Halvorsen gjøre noe skoletiden og med med det; frafallet fra videregående skole? Enkelte kommentatorer mener dette er første skritt i Halvorsen tilbaketrekning som leder i SV. Mon det. I don’t care what kind of communist she is.
Arbeiderpartiet henter inn høvdingen Sigbjørn Johnsen som finansminister. Med hans erfaring er det håp om at den eksplosive oljepengebruken kan bringes under kontroll. Å sette en eldre politiker inn i Finansdepartementet, uten ekstreme ambisjoner om å gjøre seg populær og uten forventninger om gjenvalg, kan sikkert være lurt. Men for etterveksten i Arbeiderpartiet må dette være litt problematisk. Når Johnsen, Schjøtt Pedersen og Faremo settes inn, er dette et signal til rekruttene på Youngstorget om at de enda ikke er helt tørre bak øra. Interessant blir det også å se hvordan enkelte grupper i fagbevegelsen reagerer på at Arbeiderpartiets mannskap i Stoltenberg III er mer i samsvar med Stoltenberg I enn Stoltenberg II.
En av endringene jeg har vært særlig opptatt av, er hvem som skal erstatte Dag Terje Andersen i Arbeides- og inkluderingsdepartementet. Statsministeren har i en rekke medier den siste tiden pekt på at veksten i folketrygdens utgifter er urovekkende og at “noe må gjøres.” Med andre ord hviler det et stort ansvar på den nye statsråden, som skal forhandle frem en ny IA-avtale som skal bidra til redusert sykefravær, som skal sørge for at Nav-reformen kan begynne å virke og som skal sørge for at mange av dem som i dag lever på trygd kan få en ny sjanse i arbeidslivet.
Overraskelsen var derfor stor da valget falt på relativt ukjente Hanne Bjurstrøm. Jeg kjenner ikke så mye til hennes politiske bakgrunn, men ser at hun har vært ansatt som spesialrådgiver i Miljøværndepartementet. Der har hun hatt ansvar for å lede forhandlinger om en ny klimapolitikk. Kanskje er det denne erfaringen Stoltenberg håper skal komme til nytte når hun skal ut og forhanlde med overhuset i arbeidslivet, LO og NHO, om en ny IA-avtale? Det oppleves sikkert som en stor utfordring å kastes til ulvene på en slik måte, men for landet er det en fordel om hun har det lille ekstra som hverken Bjarne Håkon Hanssen eller Dag Terje Andersen har hatt.
I den nye regjeringen vil Bjurstrøm være Arbeidsminister. Integreringspolitikken flyttes over til marxisten Audun Lysbakken i Barne- og likestillingsdepartementet. Dette er spesielt av mange årsaker, her er to:
For det første: Å fjerne integrering fra Arbeidsdepartementet er helt feil. Arbeid er den beste formen for integrering. Å legge dette til Likestillingsdepartementet er som å dra på fisketur uten redskap. Virkemidlene for integrering ligger fremdeles i Arbeidsdepartementet. Ansvaret ligger hos Lysbakken i Likestillingsdepartementet.
For det andre: Hvilket signal sender man egentlig ut, når denne politikken skal ledes av en person som er mot de tiltakene regjeringen selv foreslår i asyl- og integreringspolitikken? Er det slik at marxisten Lysbakken nå er bundet på hender og føtter, og skal gjøre som Jens sier? I så fall blir det nok behov for ny plen foran Stortinget neste vår. Eller er det slik at de innstrammingstiltak i asylpolitikken som regjeringen kom med i SMII igjen er satt i spill? I så fall vil jeg tro at Fremskrittspartiet gleder seg.
Jeg synes det vitner om ansvarspulverisering når denne utskillingen skjer, fordi både departement, virkemidler og person blir helt feil, om vi skal ta regjeringens egen politikk for asyl og integrering på alvor. Og det skal vil vel?
Men Bjurstrøm ønskes i all raushet lykke til. Det trenger hun.
Arbeiderpartiet har gått på repeat i valgkampen. Skattelette fremstilles som velferdskutt, selv om partiet selv ikke foreslår skatteøkninger. Friskoler fremstilles som kommerersiell privatisering, selv om Jens Stoltenberg, Tore O Sandvik og andre, VET at det i friskoleloven som regjeringen Bondevik II fikk vedtatt, ikke var tillatt med utbytte fra skolene. Arbeiderpartiet ønsker en “skole for alle og ikke for de få” - som om NOEN potensielt kan være uenig i det. Kunne ikke partiet snart begynne å si hva det vil de neste fire åra?
Siste skudd på stammen er å rappe gode ideer fra andre. I ett år har Høyre delt ut en pose med boller når vi har stått på stand eller gått på husbesøk. Nesten 1 million mennesker har fått Andre boller fra Høyre. Ett år etter kommer Arbeiderpartiet med sine gamle boller.
Visne roser, skrukkete rosinboller og pinlig dårlig kreativitet. Er dette hva Arbeiderpartiet har å tilby i valgkampen?
Nei, vent litt… Jens Stoltenberg. Det er Arbeiderpartiets budskap inn i sluttfasen av Arbeiderpartiet. Stem på en statsminister! Vi får bare Jens som statsminister om vi stemmer på Jens. Dette, og de gamle bollene, er grunn god nok til å ikke stemme Arbeiderpartiet.
Vi får bare en borgerlig regjering med et sterkt Høyre.
OPPDATERT: Fagforbundets påstand er undersøkt av Faktasjekk i Bergens Tidene, og konklusjonen var:
“Vi er enige med arbeidsrettsekspert Henning Jakhelln i at Fagforbundet er unyanserte i sin bruk av begrepet «normal arbeidstid». Inntrykket annonsen gir er at Bondevikregjeringen åpnet for at en alminnelig arbeidsdag skal være tretten timer. Det stemmer ikke. Hadde det stått «mulig arbeidstid», hadde annonsen gitt et riktigere bilde.”
- Og vil Fagforbundet i så fall støtte dette? Det skulle nok medlemmene deres likt å vite…
Men selvsagt er det ikke sånn. Det er tverrpolitisk enighet om bestemmelsene om alminnelig arbeidstid i Arbeidsmiljøloven. Det betyr arbeidsuke på 40 timer i følge loven, som etter avtale mellom partene i arbeidslivet er satt til 37,5 timer normalarbeidstid. Hverken den nåværende regjeringen eller regjeringen Bondevik II har kommet med forslag om endringer i dette.
Likevel kommer Arbeiderpartiets våpendragere i fagforbundet med følgende påstand i helsides annonser landet over: «Våren 2005 gikk Frp og Bondevikregjeringa inn for å svekke Arbeidsmiljøloven og foreslo 13 times arbeidsdag og 60 timers uke som normal arbeidstid».
Hva? Gjorde Høyre dette?
Nei. Den regjeringen høyre satt i kom derimot med et forslag til ny arbeidsmiljølov som opprettholdt skikkelige vilkår i arbeidslivet. Når det kom til arbeidstid, dreide forslagene seg om yttergrensene for hvor mye det skulle være tillat å avtale overtid.
Arbeidstid og adgang til overtid kommer klart og tydelig frem i Arbeidsmiljølovens § 10-5. Den gir arbeidstager og arbeidsgiver anledning til frivillig å avtale at man flytter på arbeidstimene for å ta unna arbeid i perioder hvor det er ekstra mye å gjøre. Eksempelvis kan man jobbe fem timer mer én uke, og fem timer mindre den neste. Det settes likevel en absolutt maksgrense for hvor mange arbeidstimer man frivillig kan avtale å jobbe i én enkelt uke.
Under den forrige regjering foreslo Høyre å sette denne absolutte maksgrensen til 60 timer per uke (tidligere var denne med uklar). Det er altså dette Fagforbundet mot bedre vitende kaller normal arbeidsuke! Da de rødgrønne tok over, senket de grensen til 54 timer. Skal man følge fagforbundets logikk så innebærer dette at Arbeiderpartiet vil ha 54 timers normal arbeidsuke. Men sånn er det altså ikke - og denne innrømmelsen kunne kanskje Fagforbundet i rasuhetens navn også kommet med overfor de partiene som ikke mottar valgkampstøtte fra den kanten.
Dokumentasjon i protokollene?
Ja, det påstår Fagforbundets leder i Telemark. Stortingskandidat Torbjørn Røe Isaksen fra Telemark Høyre har på NRKs nettsider et tilsvar til Fagforbundets feilinformasjon. Til dette uttaler fylkesleder Vidar Stang:
Nei, det er ikke feilinformasjon. Jeg må be Torbjørn sjekke stortingsprotokollene. Vi har sjekket at dette står klart der, og det er ikke noe tvil om at det var det de foreslo. Jeg skjønner det er trasig for Høyre å få dette dokumentert nå.
Selv om Stang selv er befriende lite konkret i hvilke protokoller han har dette fra, antar jeg det siktes til komitéinnstilling og referat fra Odelstingsdebatten om forslaget til ny arbeidsmiljølov i 2005. Jeg har tilfeldigvis sjekket alle grunndokumenter på Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.(arbeidsmiljøloven) (Ot.prp. nr. 49 (2004-2005), Innst. O. nr. 100 (2004-2005), og Odelstingsreferatet fra 6. Juni 2005, og finner absolutt ingen dekning for Stangs påstand om at kilden ligger i de såkalte protokollene.
Dette er derimot et direkte sitat statsråd Dagfinn Høybråten, i Odelstingsdebatten 6. Juni 2005:
Jeg ser at det påstås at Regjeringen har foreslått en utvidelse av normalarbeidsdagen. Det er ikke riktig. Regjeringen viderefører og utvider muligheten til å avtale gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstiden. Denne muligheten finnes i dag – alle som har fleksitid, bruker den. Slik gjennomsnittsberegning innebærer at arbeidstaker enkelte dager og uker kan arbeide utover normalarbeidsdagen, men gjennomsnittet skal, som i dag, ikke overstige 9 timer pr. dag eller 40 timer pr. uke. All arbeidstid som arbeides utover alminnelig arbeidstid, og som ikke er overtid, skal altså avspaseres.
Utover dette, arbeid utover alminnelig arbeidstid, er overtid – dvs. at dagens krav om overtidsvilkår og overtidsbetaling videreføres, fordi dette er med på å begrense for mye jobbing og forhindre at folk støtes ut av arbeidslivet.
Hvor er Fagforbundets dokumentasjon?
Igangsatt av Stoltenberg I
Arbeiderpartiets Thorbjørn Berntsen blir ofte kalt arbeidsmiljølovens far, etter han iherdige arbeid for denne da den ble vedtatt på slutten av 1970-tallet. Alle som kjenner ham vet at han ikke er redd for å si i fra, hverken til den ene eller den andre. Hans kommentar til Bondevikregjeringens loveforslag var at det ikke var tunge grunner til å mobilisere til den store krigen mot lovforslaget.
Følgende sto på trykk i LO Aktuelt 14. Mars 2005:
Hans [Thorbjørn Berntsen] generelle inntrykk av lovforslaget er at arbeidsminister Dagfinn Høybråten egentlig har gjort et brukbart politisk håndverk, der han har tilfredsstilt begge parter.
- Heldigvis slo ikke flertallsinnstillingen fra Arbeidslivslovutvalget (ALLU) til. Høybråten skal ha honnør for at han har tauet inn ALLU-forslagene og at han også har strammet inn på reglene for overtid, sier han.
(…)
- Lovforslaget som er lagt fram, er bare en justering av eksisterende lov og det forteller at den gamle var god nok. Problemene som det er vist til, er oppkonstruerte. At LO-kongressen og Arbeiderpartiet ville ha en ny lov i 2001, var å skyte seg selv i foten. Det utspillet var lite gjennomtenkt. Det var dumt og det irriterer meg at LO og Ap åpnet for dette ballet, sier Thorbjørn Berntsen.
Spørsmålet om det er behov for en mer fleksibel arbeidsmiljølov vil det nok være uenighet om, men at Fagforbundet skyter langt over mål med sin feilaktige kampanje, burde det ikke herske noen som helst tvil om. Fagforbundet forsøker å skremme velgerne til å stemme sosialistisk ved å få folk til å tro at Høyre og de borgerlige partiene vil endre normalarbeidsuken. Dette er ikke sant, og det vet Fagforbundet.
Det er lov å være uenig, men uærlighet burde man holde seg for god for. Det er skuffende at Fagforbundet holder på med dette. Dessverre er det ikke uventet.
Kristin Clemet kastet i VG i går en brannfakkel inn i debatten om antall trygdede, og mente årsaken til et rekordstort antall mennesker på sykepenger og uføretrygd delvis var et spørsmål om arbeidsmoral. Dårlig sådan. Ikke uventet har det påkalt en del ommperksomhet, for ikke å snakke om harme.
To av dem som har reagert kraftig på Kristin Clemets innlegg er de skrivefore bloggerne Iskwew og Beate. Beate kjenner jeg litt fra mitt tidligere liv som forum-rat, og vi har dikutert sykefravær, helsepolitikk og mye mer, mange ganger før. Og som regel har det vært ganske interessant. Så også nå, håper jeg - selv om jeg mislikte ganske sterkt tittelen på bloggposten hennes, som var om “Høyres populistiske velferdspolitikk.”
Høyres? Populistisk?
Som sosialpolitisk rådgiver i Høyre kan jeg forsikre om at de forslag og meninger som vi gjør innenfor dette området, kommer som resultat av fagligpolitiske vurderinger. Ofte utformet i dialog med interessegrupper og aktører innen for ekesemepel helsevesenet. For å ta noe av det Beate skriver:
Det andre er at slike utspill har vært typiske for Høyre-topper de siste fire årene. De har en tendens til å gripe tak i alle tall og utviklinger som kan brukes til å si noe som kan konkluderes med at vi har for gode stønader, og at det er grunn til at mange er syke, og at om vi bare er mer strenge, langer det vanskeligere å få støtte så vil flere være i jobb.
Kristin Clemets utspill i går kan man sikkert mene mye om, men det er sånn at når hun uttaler seg så gjør hun det i kraft av å være leder for tankesmien Civita - og ikke en talsperson for partiet Høyre. Det Clemet skal ha ros for, sånn jeg ser det, er at hun som en av få tør reise en diskusjon om innretningen på mange velferdsordninger i Norge. Jeg mener det er nødvendig med en sånn diskusjon, uten at jeg automatisk er enig i problembeskrivelsen eller løsningene som Clemet reiser.
Jeg reagerer på at Clemets utspill skal typisk for Høyres utspill om det samme de siste fire åra. Her har jeg nemlig hatt en liten finger i spillet, og jeg vet med sikkerhet at spørsmål om hvordan velferdssystemet bedre kan tilrettelegges den enkeltes helseutfordringer, ikke arbeidsmoral, som har vært i sentrum. Men, Beate har på den annen side helt rett i at vi i Høyre reagerer med bekymring på en stadig negativ utvikling (i betydningen økning i) sykefravær og mennesker i arbeidsfør alder som ikke deltar i arbeidslivet. Burde vi ikke gjort det?
Jeg mener vi må det.
For å ta sykefravær: Når vi i åtte år har hatt en IA-avtale som på to av tre hovedmål ikke er i nærheten av å bli innfridd, så er det åpenbart at det må gjøres forbedringer. Forbedringer som Høyre ønsker å gjennomføre overfor sykmeldte:
Friskmeldingsdato. Legen og den sykmeldte skal fastsette en realistisk dato for friskmelding. Dette skal bidra til den ro og oppfølging den enkelte trenger ved sykdom - og vil tjene som motivasjon for at den bistand som trengs i tidlig fase, faktisk blir gitt.
Gradert sykemelding skal være den regelmessige form for sykemelding. Bare i særlige tilfeller skal 100 prosent sykemelding anvendes. På den måten skal tilbakeføringen til arbeid skje mer smidig - noe som også forutsetter gode arbeidsgivere som er i stand til å tilpasse arbeidsbelastningen for den enkelte.
Sykelønnsperioden skal aktiviseres: Etter seks ukers sykefravær skal det være på plass en individuell plan for oppfølging, som skisserer hva som trengs av pasientbehandling for å bli frisk, hvilke tilrettelegginger arbeidsgiver må foreta for at den sykmeldte kan komme tilbake, og hvilke tiltaksløsninger Nav skal bidra med.
Dersom en fremdeles er sykmeldt etter 3 måneders sykefravær, skal den sykemeldte over på aktivt tiltak, i form av rehabilitering eller attføring. På denne måten skal folk få nødvendig hjelp raskere, sånn at ikke sykdommen “setter seg” og uføretygd blir eneste løsning.
Bedre behandlings- og oppfølgingsapparat. Høyre vil ha større bruk av uavhengige, rådgivende leger og legespesialister, styrking av rehabiliteringsinstitusjonene og økt liberalisering i ordninger med kjøp av helsetjenester.
Helsekøene har økt under den rødgrønne regjeringen, samtidig som det har vært ledig behandlingskapasitet i private sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. Flere hoder tenker ofte bedre enn ett, og mer mangfold i behandlingsapparatet er en styrke - ikke en svakhet.
Second hand opinion.Dersom sykmelding skal utvides utover 6 måneder har den enkelte rett på spesialistvurdering.
Legenes rolle må ansvarliggjøres. Sterkere bruk av sanksjoner overfor leger som bryter vilkårene for sykemelding.
Det skal lønne seg å drive forebyggende sykmeldingsarbeid for arbeidsgiverne. Høyre vil gjeninnføre skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer, noe den rødgrønne regjeringen fjernet 1/1-6.
For å nevne noe. Her vil man sikkert være enig og uenig med enkelte forslag - og kan tenkes er ikke dette nok for å redusere sykefraværet. Men er dette populisme?
Høyres forslag ble derimot møtt med populisme - fra Arbeiderpartiet, LO og Legeforeningen, tre aktører som alle bærer et stort ansvar for IA-avtalen og oppfølgingen av denne. “Hvis man ønsker å bevare en så sentral rettighet som sykelønnsordningen, kan man iallfall ikke stole på Høyre og Frp”, sa LO-leder Flåthen. Jens Stoltenberg mente dette handlet om kompensasjonen - nor det ikke gjorde - og sa at Høyre vinglet; “Velgerne kan ikke vite hvor de har partiet i spørsmålet om sykelønnsordning fordi det stadig skifter standpunkt.” Glemt var altså 2000/2001, da statsminister Stoltenberg og arbeidsminister Kosmo jobbet med kutt i sykelønnen. Og legene følte seg uthengt, som om de var anklaget for å være skyld i det høye sykefraværet.
Men kom noen av disse tre noen egne forslag til foredringer? NEI. I møtet med velgerne ville LO/AP ikke gjøre noe annet enn å videreføre IA-avtalen inn i evigheten. Og Legeforeningen pekte på tradisjonelt vis på andre.
Utstøtingen
Det jeg og Høyre er opptatt av er at det er to hovedveier ut av arbeidslivet, som begge har det til felles at det er lagt lettere å gjøre noe med saken dersom man griper inn tidlig, enn om man venter lenge. Den ene veien ut er gjennom sykdom, som beskrevet ovenfor. Den andre veien er gjennom manglende basisferdigheter, for eksempel innen lesing, skriving, regning og ikke minst mestring. Det er derfor vi går til valg på mer kunnskap i skolen, mer fokus på faglig utvikling, bedre lærere og å forhindre forfall fra videregående opplæring. Og for dem som er i arbeidslivet, som har dårlige basisferdigheter, er det viktig å styrke programmer for økt basiskompetanse. Dette er noe som Høyre har prioritert i opposisjon og som vi vil følge opp i regjering. Populisme?
“Kan det være slik at det er en større andel av de yngre som jobber i nettopp slike yrker? Det handler om at man rett og slett at man ikke legger til rette slik at alle gravide kan jobbe. “
Her er Beate inne på noe som er helt vesentlig. Arbeidsgiverne har en forpliktelse til å legge forholdene til rette for at jenter kan jobbe mens de er gravide. Dersom så ikke skjer, så skal de utskrives svangerskapspenger – ikke sykepenger. Problemet er at det er svært få leger som faktisk kjenner til dette med svangerskapspenger. Fra forholdsvis nær erfaring kjenner jeg til leger som faktisk nektet, som VILLE skrive ut sykmelding. Med andre ord: finne en diagnose og sykmelde vedkommende, selv om vedkommende langt fra var syk! Mangelen på faglighet og tilsnikelsen av lettvinte løsninger er så visst ikke bare et fenomen som rammer politikere i valgkamp!
Problemene med dette er flere:
For det første så blåses tallene for sykefravær blant gravide opp, og diagnosen som ofte brukes er bekkenløsning – hvor frekvensen for dette er langt høyere i Norge enn i noe annet land i verden (og selv om norske jenter er best i hele verden, så tror jeg ikke de rent fysisk er mer utsatt for denne typen svangerskapsproblemer). Problemet med dette er at vi - som politikere og myndigheter - ser et høyt sykefravær som en helsepolitisk utfordring, der vi kanskje burde sett mangelfull tilrettelegging som en arbeidslivspolitisk utfordring.
For det andre er dette et problem fordi selve diagnosebehandlingen er så å si ikke-eksisterende. Hvordan behandle en lidelse som reelt sett ikke er der eller er overkommelig?
For det tredje er det et problem fordi det vitner om lettvint holdning til gravides rett til tilrettelegging fra arbeidsgivernes side. Slik sykelønnsordningen er i Norge, betaler arbeidsgiveren lønn i 16 dager og så er dem kvitt ”problemet” – og kostnaden ved å tilrettelegge. Rent holdningsmessig er jo dette en skandale, når vi ellers setter likestilling høyt i hevd i landet.
For det fjerde er det et problem at leger også utviser en for enkel holdning til sykmelding, når det skjer i tilfeller hvor man enten burde krevet tilrettelegging eller skrevet ut svangerskapspenger. Dette er også en holdningsskapende praksis, for både leger (graviditet = sykdom) og for gravide (det er mindre krevende å få sykelønn enn å kreve tilrettelegging, selv om det er det man oftest har lyst til).
For det femte, og kanskje viktigst: Det verste med dette er faktisk at det spiser opp sykepengeretten for den gravide! Er man sykmeldt i 6 måneder så har man bare ”6 måneder igjen” – hva da om man under fødsel opplever komplikasjoner som krever mer fravær eller får et barn som er mer sykt enn normalt når moren skal ut i jobb igjen?
Altså: Det er i aller høyeste grad grunn til å problematisere sykmeldingspraksis overfor gravide, og derfor fortjener Clemet ros for å ha reist saken. Vi i Høyre forsøker også å gjøre det. Med faglig begrunnelse og med det mål for øyet at rettighetene til den enkelte skal følges opp og at de som er friske til å jobbe, skal og bør jobbe. Vi deler ikke det som ser ut til å være en utbredt idé, nemlig at graviditet er det samme som sykdom.
Er det større sannsynlighet for at denne har forandret seg i løpet av noen få år, enn at ”brutaliteten” har det, eller at det er andre faktorer som spiller inn? Det er forsket en god del på folks holdninger til sykefravær, men jeg har ikke klart å finne noe som støtter en tese om at økt sykefravær skyldes dårligere arbeidsmoral.
Jeg tror holdning til sykmeldingspraksis og regler spiller inn, og det gjør det både for oss som individer, for leger som sykmelder, for organisasjonene i arbeidslivet (med deres agendaer) og for politikere og myndigheter. Noe av det jeg opplever til daglig er hvordan stadig økende sykefravær forklares: Arbeidstagere skylder på arbeidsgivere og manglende tilrettelegging. Arbeidsgivere skylder på myndigheter og Nav, for at koordineringen er for dårlig. Nav peker på legene, og på myndighetene for små bevilgninger, uklare regelverk. Legene føler seg uthengt hver gang noen påpeker at de faktisk har en viktig funksjon i det hele. Og hva gjør politikerne? Jo, når det er valgkamp så kommer det brev fra alle tenkelige organisasjoner, som vil at vi skal ”garantere” at vi ”ikke skal røre” for eksempel IA-avtalen. Med andre ord: Vi skal videreføre en avtale, som har eksistert i åtte år uten stor virkning, uendret.
Om noe skal kunne kalles populisme og sneversyn så mener jeg det er dem som ubetinget sier JA på denne garantien og også de som har dette som eneste viktige sak for sin organisasjon.
Høyre vil mer enn det. Vi vil faktisk gjennomføre IA-avtalen og det er derfor den må endres! Vi synes det er en skam at vi har så lange behandlingskøer i Norge at mennesker som er syke, faller ut av arbeidslivet fordi de ikke får riktig og behandling.
Når det gjelder brutalitet, så mener jeg personlig det er en forenkling som ikke har rot i virkeligheten. Ja, det er selvsagt tilfelle at arbeidslivet er annerledes i dag enn for 10, 20 og 30 år siden. Heldigvis! Det kjønnsdelte industrisamfunnet er i stor grad erstattet av et mer likestilt kunnskapssamfunn, noe som også avspeiles i arbeidslivet. I tillegg har blant annet vi mer ferie og bedre permisjonsordninger. Men dette stiller helt andre krav til oss også. Der hvor dette med basisferdigheter ikke var noen stor mangel i fortidens industrisamfunn, så er det er for mange uoverkommelig terskel i dagens kunnskapssamfunn. NETTOPP derfor er det så avgjørende viktig å gjøre noe med skolen, sånn at alle lærer seg grunnleggende ferdigheter man er avhengig av i arbeidslivet. Arbeidslivet må på sin side også moderniseres i den forstand at det klarer å hente ut arbeidskraften som faktisk finnes. Mange av dem som står utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker, kan og vil jobbe noe – selv om de kanskje ikke alltid kan tilfredsstille kravet om 100 prosents effektivitet (men hvem kan egentlig gjøre det hele tiden??). Vi må ha et mer fleksibelt arbeidsliv – og da er det kanskje viktig på ta en diskusjon på om veien å gå er en lovfestet rett til heltid? Min personlige mening er at det ikke blir flere heltidsstillinger av at det lovfestes. For mange mennesker er det sånn at muligheten til å jobbe deltid som gjør det mulig å delta noe – i stedet for å ikke jobbe i det hele tatt. Arbeidslivet må tilpasses dette – og jeg mener nok også at arbeidstagerorganisasjonen snart burde begynne å bry seg like mye om dem som holdes utenfor arbeidslivet som de ellers gjør om de som alt har jobb.
Det man ser, og som det finnes forskning på ytre omstendigheter som fører til økt sykefravær. Man vet at faktorer som store omorganiseringer, eller tider da det blir mer eller mindre arbeidsløshet gir store utslag i sykefraværet.
Ja – ytre omstendigheter påvirker. Det ser man også på uførestatistikken. Og vi ser hvem som først faller ut, det er de som har dårligst basisferdigheter. Men det er to ting som jeg synes er interessant, som heller ikke blir så mye diskutert for tiden:
Hvorfor er det sånn at omstillinger/nedlegginger fører til at folk blir uføretrygdet i en del av landet, mens det fører til at man blir arbeidsledig i en annen del?
Den andre tingen er at det ofte blir sagt at med økende sysselsetting så stiger sykefraværet. Burde ikke det tilsi at med stigende arbeidsledighet så synker sykefraværet? Hvorfor skjedde da ikke dette nå når arbeidsledigheten økte?
Som sagt: Sykefraværsdebatt er ingen frøkensport! Mange såre tær, mange særinteresser og eventyrlig mange muligheter til å gjøre seg upopulær. Derfor skal Clemet ha takk for å tørre å reise debatten. Og så må vi som jobber med dette, innenfor politikkens verden eller andre steder i kjeden med ansvar for systemet, ta inn over oss at det også er vårt ansvar. Både som politikere, arbeidstagere, arbeidsgivere og individer.
Som oppfølging av “Hva er den største bløffen?“:
NRK Dagsnytt hevder i dag at Høyre ikke har dekning for sin beskrivelse av tilstanden i den norske skolen. Høyreleder Erna Solberg har i flere år vært opptatt av dette problemet og får nå støtte for sin beskrivelse.
- Når én av fem går ut av grunnskolen uten å kunne lese så godt at de kan fungerer i samfunnet er dette et alvorlig problem. Vi lever i et samfunn som blir mer og mer komplisert og kravene til leseferdighetene blir større og større. De som kommer til kort når det gjelder å tilegne seg informasjon i det offentlige rom vil jeg si ikke kan lese, sier professor Torleiv Høien.
Torleiv Høien (født 27. april 1939) er professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Stavanger. Han har særlig arbeidet med lesevansker og dysleksi.
Høien tok i 1967 hovedfag i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. I 1980 avla han dr.philos.-graden ved Universitetet i Bergen på et arbeid om dysleksi. I 1983 avla han på nytt doktorgraden, denne gang fil.dr.-graden ved Linköpings universitet. Han arbeidet som lærer i grunnskolen og som forsker og lærer ved Lærerhøgskolen i Stavanger, senere Høgskolen i Stavanger og Universitetet i Stavanger. Høien var sentral i etableringen av Senter for leseforskning, opprettet i 1989 ved Høgskolen i Stavanger, og var i ti år senterets leder.Gjennom firmaet Logometrica AS markedsfører Høien lesetester til bruk i diagnostisk arbeidet med personer som har dysleksi og andre lesevansker.
Kongen utnevnte 17. august 2007 Høien til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «innsats innenfor fagområdet dysleksi».
I tillegg er det slik at de som leser dårlig får enda større problemer med å skrive.
- De aller fleste som har lesevansker har også skrivevansker, og skrivevansker er mer vedvarende enn lesevansker, tross pedagogiske tiltak, sier Høien.
- Dette er et svært alvorlig problem som ikke må forkludres av krangel om definisjoner, sier Høien.
Mange som har dette problemet klarer ikke videre studier, og blir senere i livet stående utenfor arbeidslivet.
- Jeg har selv møtt mange av dem og det gjør et sterkt inntrykk. Jeg vet at de ikke synes jeg overdriver hva det betyr. Det er dramatisk for et menneske å bli stående utenfor arbeidslivet i 2009 på grunn av for dårlige lese- og skriveferdigheter. Deres problemer har vært bagatellisert i alle år. Dette er dessverre et tabubelagt tema. Jeg er stolt over at Høyre har satt dette på dagsorden, sier Erna Solberg.
“Vår største sosiale utfordring i Norge er at vi har en skole som sender én av fem barn ut av norsk skole uten å kunne lese og skrive …”. Dette har Erna Solberg sagt. Og det er visstnok feil, sier forsker Astrid Roe til Aftenposten. Fordi Erna burde sagt at vi har “en skole som sender én av fem barn ut av norsk skole uten å kunne lese godt nok til å ta videre utdanning.”
Roe er så fortørnet som bare kvantitative forskere kan bli, over hvordan konkrete resultater kan brukes utover det man fra forskerhold vil hevde å dekning for. Forskningsmessig sett er det sikkert en stor forskjell mellom å ikke kunne lese i det hele tatt og ikke lese godt tok til å bruke ferdighetene videre. Problemet er likefullt det samme, noe Roe selv sier: Får man ikke utbytte av skolegangen vil man ha problemer med senere utdanning og yrkesliv:
- Det betyr at disse tenåringene med stor sannsynlighet vil kunne få problemer i videre utdanning og i sitt yrkesaktive liv dersom de ikke får spesiell oppfølging for å bedre leseferdighetene. Men det betyr ikke at de ikke kan lese. Å si det er en drøy overdrivelse, sier Roe
Tolkningen er altså en drøy overdrivelse. Men er det en overdrivelse å si at nivå på basisferdigheter som lesing, skriving, regning har en sammenheng med frafall fra videregående skole? Eller er det en overdrivelse å peke på at de som alltid har størst risiko for å falle utenfor arbeidslivet, er de samme menneskene som ikke har gode ferdigheter i basisfagene? Er det ikke her de reelle problemene ligger?
Roe mener også det er feil når det sies at en av fem ikke kan skrive godt nok, fordi dette finnes det ikke noe belegg for i PSA-undersøkelser etc.. Men om det er sånn at en av fem ikke kan lese godt nok, er det da utenkelig at de har samlede språkferdigheter som rett og slett er for svake til å kunne gjøre seg nytten av dem senere? Når mange ikke klarer å skrive en jobbsøknad, så er det vel grunn til å tro at det er mange forbedringspunkter?
- Når en av fem ikke lærer å lese og skrive godt nok har den norske skolen et problem. Dette er et samfunnsproblem og et klassespørsmål, men først og fremst får det konsekvenser for barna. Å ikke kunne lese og skrive godt nok blir et stort handikap. Vi skylder alle å gi dem det nødvendige redskapet gode lese og skriveferdigheter er.
Dette er fordømt godt sagt og det er faktisk kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell som har sagt det! Kanskje burde SVs kandidat fra Sør-Trøndelag ta en oppstrammer i den retningen også?
Akkurat som i pennestrøkdebatten, blir Roes (og Valens) bidrag i dag en forferdelig avsporing. Situasjonen i den norske skolen blir ikke noe bedre av at distinksjonen “godt nok” tilføyes i Ernas sitat - noe hun forøvrig ofte også gjør. Vi snakker fremdeles om at en av fem - hver femte elev - forlater den norske skolen med for svakt utbytte, som gjør at de er i risikosonen for å falle gjennom på videregående skole og videre ut av arbeidslivet. Er det ikke viktigere å bruke tid på å diskutere hvordan vi skal gjøre noe for disse, sånn at deres muligheter til utfoldelse økes? Eller er det sånn at vi skal synes det er helt greit at de som sviktes i skolen skal forbli klienter av den staten som ikke gav dem de mulighetene gjennom skolen, som de burde fått?
Når jeg leser bloggen til Snorre Valen så kan man nesten få det inntrykket. Normalt er Valen ryddig og formulerer seg godt, selv om jeg ofte er uenig, men i dag stiller han seg sammen med Sosialdemokratiets Dunning-Kruger.