Cracked actor … telling lies

OPPDATERT: Fagforbundets påstand er undersøkt av Faktasjekk i Bergens Tidene, og konklusjonen var:
“Vi er enige med arbeidsrettsekspert Henning Jakhelln i at Fagforbundet er unyanserte i sin bruk av begrepet «normal arbeidstid». Inntrykket annonsen gir er at Bondevikregjeringen åpnet for at en alminnelig arbeidsdag skal være tretten timer. Det stemmer ikke. Hadde det stått «mulig arbeidstid», hadde annonsen gitt et riktigere bilde.”

- Og vil Fagforbundet i så fall støtte dette? Det skulle nok medlemmene deres likt å vite…

Men selvsagt er det ikke sånn. Det er tverrpolitisk enighet om bestemmelsene om alminnelig arbeidstid i Arbeidsmiljøloven. Det betyr arbeidsuke på 40 timer i følge loven, som etter avtale mellom partene i arbeidslivet er satt til 37,5 timer normalarbeidstid. Hverken den nåværende regjeringen eller regjeringen Bondevik II har kommet med forslag om endringer i dette.

Likevel kommer Arbeiderpartiets våpendragere i fagforbundet med følgende påstand i helsides annonser landet over: «Våren 2005 gikk Frp og Bondevikregjeringa inn for å svekke Arbeidsmiljøloven og foreslo 13 times arbeidsdag og 60 timers uke som normal arbeidstid».

Hva? Gjorde Høyre dette?
Nei. Den regjeringen høyre satt i kom derimot med et forslag til ny arbeidsmiljølov som opprettholdt skikkelige vilkår i arbeidslivet. Når det kom til arbeidstid, dreide forslagene seg om yttergrensene for hvor mye det skulle være tillat å avtale overtid.

Arbeidstid og adgang til overtid kommer klart og tydelig frem i Arbeidsmiljølovens § 10-5. Den gir arbeidstager og arbeidsgiver anledning til frivillig å avtale at man flytter på arbeidstimene for å ta unna arbeid i perioder hvor det er ekstra mye å gjøre. Eksempelvis kan man jobbe fem timer mer én uke, og fem timer mindre den neste. Det settes likevel en absolutt maksgrense for hvor mange arbeidstimer man frivillig kan avtale å jobbe i én enkelt uke.

Under den forrige regjering foreslo Høyre å sette denne absolutte maksgrensen til 60 timer per uke (tidligere var denne med uklar). Det er altså dette Fagforbundet mot bedre vitende kaller normal arbeidsuke! Da de rødgrønne tok over, senket de grensen til 54 timer. Skal man følge fagforbundets logikk så innebærer dette at Arbeiderpartiet vil ha 54 timers normal arbeidsuke. Men sånn er det altså ikke - og denne innrømmelsen kunne kanskje Fagforbundet i rasuhetens navn også kommet med overfor de partiene som ikke mottar valgkampstøtte fra den kanten.

Dokumentasjon i protokollene?
Ja, det påstår Fagforbundets leder i Telemark. Stortingskandidat Torbjørn Røe Isaksen fra Telemark Høyre har på NRKs nettsider et tilsvar til Fagforbundets feilinformasjon. Til dette uttaler fylkesleder Vidar Stang:

Nei, det er ikke feilinformasjon. Jeg må be Torbjørn sjekke stortingsprotokollene. Vi har sjekket at dette står klart der, og det er ikke noe tvil om at det var det de foreslo. Jeg skjønner det er trasig for Høyre å få dette dokumentert nå.

Selv om Stang selv er befriende lite konkret i hvilke protokoller han har dette fra, antar jeg det siktes til komitéinnstilling og referat fra Odelstingsdebatten om forslaget til ny arbeidsmiljølov i 2005. Jeg har tilfeldigvis sjekket alle grunndokumenter på Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.(arbeidsmiljøloven) (Ot.prp. nr. 49 (2004-2005), Innst. O. nr. 100 (2004-2005), og Odelstingsreferatet fra 6. Juni 2005, og finner absolutt ingen dekning for Stangs påstand om at kilden ligger i de såkalte protokollene.

Dette er derimot et direkte sitat statsråd Dagfinn Høybråten, i Odelstingsdebatten 6. Juni 2005:

Jeg ser at det påstås at Regjeringen har foreslått en utvidelse av normalarbeidsdagen. Det er ikke riktig. Regjeringen viderefører og utvider muligheten til å avtale gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstiden. Denne muligheten finnes i dag – alle som har fleksitid, bruker den. Slik gjennomsnittsberegning innebærer at arbeidstaker enkelte dager og uker kan arbeide utover normalarbeidsdagen, men gjennomsnittet skal, som i dag, ikke overstige 9 timer pr. dag eller 40 timer pr. uke. All arbeidstid som arbeides utover alminnelig arbeidstid, og som ikke er overtid, skal altså avspaseres.

Utover dette, arbeid utover alminnelig arbeidstid, er overtid – dvs. at dagens krav om overtidsvilkår og overtidsbetaling videreføres, fordi dette er med på å begrense for mye jobbing og forhindre at folk støtes ut av arbeidslivet.

Hvor er Fagforbundets dokumentasjon?

Igangsatt av Stoltenberg I
Arbeiderpartiets Thorbjørn Berntsen blir ofte kalt arbeidsmiljølovens far, etter han iherdige arbeid for denne da den ble vedtatt på slutten av 1970-tallet. Alle som kjenner ham vet at han ikke er redd for å si i fra, hverken til den ene eller den andre. Hans kommentar til Bondevikregjeringens loveforslag var at det ikke var tunge grunner til å mobilisere til den store krigen mot lovforslaget.

Følgende sto på trykk i LO Aktuelt 14. Mars 2005:

Hans [Thorbjørn Berntsen] generelle inntrykk av lovforslaget er at arbeidsminister Dagfinn Høybråten egentlig har gjort et brukbart politisk håndverk, der han har tilfredsstilt begge parter.

- Heldigvis slo ikke flertallsinnstillingen fra Arbeidslivslovutvalget (ALLU) til. Høybråten skal ha honnør for at han har tauet inn ALLU-forslagene og at han også har strammet inn på reglene for overtid, sier han.

(…)

- Lovforslaget som er lagt fram, er bare en justering av eksisterende lov og det forteller at den gamle var god nok. Problemene som det er vist til, er oppkonstruerte. At LO-kongressen og Arbeiderpartiet ville ha en ny lov i 2001, var å skyte seg selv i foten. Det utspillet var lite gjennomtenkt. Det var dumt og det irriterer meg at LO og Ap åpnet for dette ballet, sier Thorbjørn Berntsen.

Spørsmålet om det er behov for en mer fleksibel arbeidsmiljølov vil det nok være uenighet om, men at Fagforbundet skyter langt over mål med sin feilaktige kampanje, burde det ikke herske noen som helst tvil om. Fagforbundet forsøker å skremme velgerne til å stemme sosialistisk ved å få folk til å tro at Høyre og de borgerlige partiene vil endre normalarbeidsuken. Dette er ikke sant, og det vet Fagforbundet.

Det er lov å være uenig, men uærlighet burde man holde seg for god for. Det er skuffende at Fagforbundet holder på med dette. Dessverre er det ikke uventet.

Kristin Clemet kastet i VG i går en brannfakkel inn i debatten om antall trygdede, og mente årsaken til et rekordstort antall mennesker på sykepenger og uføretrygd delvis var et spørsmål om arbeidsmoral. Dårlig sådan. Ikke uventet har det påkalt en del ommperksomhet, for ikke å snakke om harme.

To av dem som har reagert kraftig på Kristin Clemets innlegg er de skrivefore bloggerne Iskwew og Beate. Beate kjenner jeg litt fra mitt tidligere liv som forum-rat, og vi har dikutert sykefravær, helsepolitikk og mye mer, mange ganger før. Og som regel har det vært ganske interessant. Så også nå, håper jeg - selv om jeg mislikte ganske sterkt tittelen på bloggposten hennes, som var om “Høyres populistiske velferdspolitikk.”

Høyres? Populistisk?

Som sosialpolitisk rådgiver i Høyre kan jeg forsikre om at de forslag og meninger som vi gjør innenfor dette området, kommer som resultat av fagligpolitiske vurderinger. Ofte utformet i dialog med interessegrupper og aktører innen for ekesemepel helsevesenet. For å ta noe av det Beate skriver:

Det andre er at slike utspill har vært typiske for Høyre-topper de siste fire årene. De har en tendens til å gripe tak i alle tall og utviklinger som kan brukes til å si noe som kan konkluderes med at vi har for gode stønader, og at det er grunn til at mange er syke, og at om vi bare er mer strenge, langer det vanskeligere å få støtte så vil flere være i jobb.

Kristin Clemets utspill i går kan man sikkert mene mye om, men det er sånn at når hun uttaler seg så gjør hun det i kraft av å være leder for tankesmien Civita - og ikke en talsperson for partiet Høyre. Det Clemet skal ha ros for, sånn jeg ser det, er at hun som en av få tør reise en diskusjon om innretningen på mange velferdsordninger i Norge. Jeg mener det er nødvendig med en sånn diskusjon, uten at jeg automatisk er enig i problembeskrivelsen eller løsningene som Clemet reiser.

Jeg reagerer på at Clemets utspill skal typisk for Høyres utspill om det samme de siste fire åra. Her har jeg nemlig hatt en liten finger i spillet, og jeg vet med sikkerhet at spørsmål om hvordan velferdssystemet bedre kan tilrettelegges den enkeltes helseutfordringer, ikke arbeidsmoral, som har vært i sentrum. Men, Beate har på den annen side helt rett i at vi i Høyre reagerer med bekymring på en stadig negativ utvikling (i betydningen økning i) sykefravær og mennesker i arbeidsfør alder som ikke deltar i arbeidslivet. Burde vi ikke gjort det?

Jeg mener vi må det.

For å ta sykefravær: Når vi i åtte år har hatt en IA-avtale som på to av tre hovedmål ikke er i nærheten av å bli innfridd, så er det åpenbart at det må gjøres forbedringer. Forbedringer som Høyre ønsker å gjennomføre overfor sykmeldte:

Friskmeldingsdato. Legen og den sykmeldte skal fastsette en realistisk dato for friskmelding. Dette skal bidra til den ro og oppfølging den enkelte trenger ved sykdom - og vil tjene som motivasjon for at den bistand som trengs i tidlig fase, faktisk blir gitt.

Gradert sykemelding skal være den regelmessige form for sykemelding. Bare i særlige tilfeller skal 100 prosent sykemelding anvendes. På den måten skal tilbakeføringen til arbeid skje mer smidig - noe som også forutsetter gode arbeidsgivere som er i stand til å tilpasse arbeidsbelastningen for den enkelte.

Sykelønnsperioden skal aktiviseres: Etter seks ukers sykefravær skal det være på plass en individuell plan for oppfølging, som skisserer hva som trengs av pasientbehandling for å bli frisk, hvilke tilrettelegginger arbeidsgiver må foreta for at den sykmeldte kan komme tilbake, og hvilke tiltaksløsninger Nav skal bidra med.

Dersom en fremdeles er sykmeldt etter 3 måneders sykefravær, skal den sykemeldte over på aktivt tiltak, i form av rehabilitering eller attføring. På denne måten skal folk få nødvendig hjelp raskere, sånn at ikke sykdommen “setter seg” og uføretygd blir eneste løsning.

Bedre behandlings- og oppfølgingsapparat. Høyre vil ha større bruk av uavhengige, rådgivende leger og legespesialister, styrking av rehabiliteringsinstitusjonene og økt liberalisering i ordninger med kjøp av helsetjenester.

Helsekøene har økt under den rødgrønne regjeringen, samtidig som det har vært ledig behandlingskapasitet i private sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. Flere hoder tenker ofte bedre enn ett, og mer mangfold i behandlingsapparatet er en styrke - ikke en svakhet.

Second hand opinion.Dersom sykmelding skal utvides utover 6 måneder har den enkelte rett på spesialistvurdering.

Legenes rolle må ansvarliggjøres. Sterkere bruk av sanksjoner overfor leger som bryter vilkårene for sykemelding.

Det skal lønne seg å drive forebyggende sykmeldingsarbeid for arbeidsgiverne. Høyre vil gjeninnføre skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer, noe den rødgrønne regjeringen fjernet 1/1-6.

For å nevne noe. Her vil man sikkert være enig og uenig med enkelte forslag - og kan tenkes er ikke dette nok for å redusere sykefraværet. Men er dette populisme?

Høyres forslag ble derimot møtt med populisme - fra Arbeiderpartiet, LO og Legeforeningen, tre aktører som alle bærer et stort ansvar for IA-avtalen og oppfølgingen av denne. “Hvis man ønsker å bevare en så sentral rettighet som sykelønnsordningen, kan man iallfall ikke stole på Høyre og Frp”, sa LO-leder Flåthen. Jens Stoltenberg mente dette handlet om kompensasjonen - nor det ikke gjorde - og sa at Høyre vinglet; “Velgerne kan ikke vite hvor de har partiet i spørsmålet om sykelønnsordning fordi det stadig skifter standpunkt.” Glemt var altså 2000/2001, da statsminister Stoltenberg og arbeidsminister Kosmo jobbet med kutt i sykelønnen. Og legene følte seg uthengt, som om de var anklaget for å være skyld i det høye sykefraværet.

Men kom noen av disse tre noen egne forslag til foredringer? NEI. I møtet med velgerne ville LO/AP ikke gjøre noe annet enn å videreføre IA-avtalen inn i evigheten. Og Legeforeningen pekte på tradisjonelt vis på andre.

Utstøtingen
Det jeg og Høyre er opptatt av er at det er to hovedveier ut av arbeidslivet, som begge har det til felles at det er lagt lettere å gjøre noe med saken dersom man griper inn tidlig, enn om man venter lenge. Den ene veien ut er gjennom sykdom, som beskrevet ovenfor. Den andre veien er gjennom manglende basisferdigheter, for eksempel innen lesing, skriving, regning og ikke minst mestring. Det er derfor vi går til valg på mer kunnskap i skolen, mer fokus på faglig utvikling, bedre lærere og å forhindre forfall fra videregående opplæring. Og for dem som er i arbeidslivet, som har dårlige basisferdigheter, er det viktig å styrke programmer for økt basiskompetanse. Dette er noe som Høyre har prioritert i opposisjon og som vi vil følge opp i regjering. Populisme?

“Kan det være slik at det er en større andel av de yngre som jobber i nettopp slike yrker? Det handler om at man rett og slett at man ikke legger til rette slik at alle gravide kan jobbe. “

Her er Beate inne på noe som er helt vesentlig. Arbeidsgiverne har en forpliktelse til å legge forholdene til rette for at jenter kan jobbe mens de er gravide. Dersom så ikke skjer, så skal de utskrives svangerskapspenger – ikke sykepenger. Problemet er at det er svært få leger som faktisk kjenner til dette med svangerskapspenger. Fra forholdsvis nær erfaring kjenner jeg til leger som faktisk nektet, som VILLE skrive ut sykmelding. Med andre ord: finne en diagnose og sykmelde vedkommende, selv om vedkommende langt fra var syk! Mangelen på faglighet og tilsnikelsen av lettvinte løsninger er så visst ikke bare et fenomen som rammer politikere i valgkamp!

Problemene med dette er flere:

For det første så blåses tallene for sykefravær blant gravide opp, og diagnosen som ofte brukes er bekkenløsning – hvor frekvensen for dette er langt høyere i Norge enn i noe annet land i verden (og selv om norske jenter er best i hele verden, så tror jeg ikke de rent fysisk er mer utsatt for denne typen svangerskapsproblemer). Problemet med dette er at vi - som politikere og myndigheter - ser et høyt sykefravær som en helsepolitisk utfordring, der vi kanskje burde sett mangelfull tilrettelegging som en arbeidslivspolitisk utfordring.

For det andre er dette et problem fordi selve diagnosebehandlingen er så å si ikke-eksisterende. Hvordan behandle en lidelse som reelt sett ikke er der eller er overkommelig?

For det tredje er det et problem fordi det vitner om lettvint holdning til gravides rett til tilrettelegging fra arbeidsgivernes side. Slik sykelønnsordningen er i Norge, betaler arbeidsgiveren lønn i 16 dager og så er dem kvitt ”problemet” – og kostnaden ved å tilrettelegge. Rent holdningsmessig er jo dette en skandale, når vi ellers setter likestilling høyt i hevd i landet.

For det fjerde er det et problem at leger også utviser en for enkel holdning til sykmelding, når det skjer i tilfeller hvor man enten burde krevet tilrettelegging eller skrevet ut svangerskapspenger. Dette er også en holdningsskapende praksis, for både leger (graviditet = sykdom) og for gravide (det er mindre krevende å få sykelønn enn å kreve tilrettelegging, selv om det er det man oftest har lyst til).

For det femte, og kanskje viktigst: Det verste med dette er faktisk at det spiser opp sykepengeretten for den gravide! Er man sykmeldt i 6 måneder så har man bare ”6 måneder igjen” – hva da om man under fødsel opplever komplikasjoner som krever mer fravær eller får et barn som er mer sykt enn normalt når moren skal ut i jobb igjen?

Altså: Det er i aller høyeste grad grunn til å problematisere sykmeldingspraksis overfor gravide, og derfor fortjener Clemet ros for å ha reist saken. Vi i Høyre forsøker også å gjøre det. Med faglig begrunnelse og med det mål for øyet at rettighetene til den enkelte skal følges opp og at de som er friske til å jobbe, skal og bør jobbe. Vi deler ikke det som ser ut til å være en utbredt idé, nemlig at graviditet er det samme som sykdom.

Er det større sannsynlighet for at denne har forandret seg i løpet av noen få år, enn at ”brutaliteten” har det, eller at det er andre faktorer som spiller inn? Det er forsket en god del på folks holdninger til sykefravær, men jeg har ikke klart å finne noe som støtter en tese om at økt sykefravær skyldes dårligere arbeidsmoral.

Jeg tror holdning til sykmeldingspraksis og regler spiller inn, og det gjør det både for oss som individer, for leger som sykmelder, for organisasjonene i arbeidslivet (med deres agendaer) og for politikere og myndigheter. Noe av det jeg opplever til daglig er hvordan stadig økende sykefravær forklares: Arbeidstagere skylder på arbeidsgivere og manglende tilrettelegging. Arbeidsgivere skylder på myndigheter og Nav, for at koordineringen er for dårlig. Nav peker på legene, og på myndighetene for små bevilgninger, uklare regelverk. Legene føler seg uthengt hver gang noen påpeker at de faktisk har en viktig funksjon i det hele. Og hva gjør politikerne? Jo, når det er valgkamp så kommer det brev fra alle tenkelige organisasjoner, som vil at vi skal ”garantere” at vi ”ikke skal røre” for eksempel IA-avtalen. Med andre ord: Vi skal videreføre en avtale, som har eksistert i åtte år uten stor virkning, uendret.

Om noe skal kunne kalles populisme og sneversyn så mener jeg det er dem som ubetinget sier JA på denne garantien og også de som har dette som eneste viktige sak for sin organisasjon.

Høyre vil mer enn det. Vi vil faktisk gjennomføre IA-avtalen og det er derfor den må endres! Vi synes det er en skam at vi har så lange behandlingskøer i Norge at mennesker som er syke, faller ut av arbeidslivet fordi de ikke får riktig og behandling.

Når det gjelder brutalitet, så mener jeg personlig det er en forenkling som ikke har rot i virkeligheten. Ja, det er selvsagt tilfelle at arbeidslivet er annerledes i dag enn for 10, 20 og 30 år siden. Heldigvis! Det kjønnsdelte industrisamfunnet er i stor grad erstattet av et mer likestilt kunnskapssamfunn, noe som også avspeiles i arbeidslivet. I tillegg har blant annet vi mer ferie og bedre permisjonsordninger. Men dette stiller helt andre krav til oss også. Der hvor dette med basisferdigheter ikke var noen stor mangel i fortidens industrisamfunn, så er det er for mange uoverkommelig terskel i dagens kunnskapssamfunn. NETTOPP derfor er det så avgjørende viktig å gjøre noe med skolen, sånn at alle lærer seg grunnleggende ferdigheter man er avhengig av i arbeidslivet. Arbeidslivet må på sin side også moderniseres i den forstand at det klarer å hente ut arbeidskraften som faktisk finnes. Mange av dem som står utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker, kan og vil jobbe noe – selv om de kanskje ikke alltid kan tilfredsstille kravet om 100 prosents effektivitet (men hvem kan egentlig gjøre det hele tiden??). Vi må ha et mer fleksibelt arbeidsliv – og da er det kanskje viktig på ta en diskusjon på om veien å gå er en lovfestet rett til heltid? Min personlige mening er at det ikke blir flere heltidsstillinger av at det lovfestes. For mange mennesker er det sånn at muligheten til å jobbe deltid som gjør det mulig å delta noe – i stedet for å ikke jobbe i det hele tatt. Arbeidslivet må tilpasses dette – og jeg mener nok også at arbeidstagerorganisasjonen snart burde begynne å bry seg like mye om dem som holdes utenfor arbeidslivet som de ellers gjør om de som alt har jobb.

Det man ser, og som det finnes forskning på ytre omstendigheter som fører til økt sykefravær. Man vet at faktorer som store omorganiseringer, eller tider da det blir mer eller mindre arbeidsløshet gir store utslag i sykefraværet.

Ja – ytre omstendigheter påvirker. Det ser man også på uførestatistikken. Og vi ser hvem som først faller ut, det er de som har dårligst basisferdigheter. Men det er to ting som jeg synes er interessant, som heller ikke blir så mye diskutert for tiden:

Hvorfor er det sånn at omstillinger/nedlegginger fører til at folk blir uføretrygdet i en del av landet, mens det fører til at man blir arbeidsledig i en annen del?

Den andre tingen er at det ofte blir sagt at med økende sysselsetting så stiger sykefraværet. Burde ikke det tilsi at med stigende arbeidsledighet så synker sykefraværet? Hvorfor skjedde da ikke dette nå når arbeidsledigheten økte?

Som sagt: Sykefraværsdebatt er ingen frøkensport! Mange såre tær, mange særinteresser og eventyrlig mange muligheter til å gjøre seg upopulær. Derfor skal Clemet ha takk for å tørre å reise debatten. Og så må vi som jobber med dette, innenfor politikkens verden eller andre steder i kjeden med ansvar for systemet, ta inn over oss at det også er vårt ansvar. Både som politikere, arbeidstagere, arbeidsgivere og individer.

Som oppfølging av “Hva er den største bløffen?“:

NRK Dagsnytt hevder i dag at Høyre ikke har dekning for sin beskrivelse av tilstanden i den norske skolen. Høyreleder Erna Solberg har i flere år vært opptatt av dette problemet og får nå støtte for sin beskrivelse.

- Når én av fem går ut av grunnskolen uten å kunne lese så godt at de kan fungerer i samfunnet er dette et alvorlig problem. Vi lever i et samfunn som blir mer og mer komplisert og kravene til leseferdighetene blir større og større. De som kommer til kort når det gjelder å tilegne seg informasjon i det offentlige rom vil jeg si ikke kan lese, sier professor Torleiv Høien.

Torleiv Høien (født 27. april 1939) er professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Stavanger. Han har særlig arbeidet med lesevansker og dysleksi.
Høien tok i 1967 hovedfag i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. I 1980 avla han dr.philos.-graden ved Universitetet i Bergen på et arbeid om dysleksi. I 1983 avla han på nytt doktorgraden, denne gang fil.dr.-graden ved Linköpings universitet. Han arbeidet som lærer i grunnskolen og som forsker og lærer ved Lærerhøgskolen i Stavanger, senere Høgskolen i Stavanger og Universitetet i Stavanger. Høien var sentral i etableringen av Senter for leseforskning, opprettet i 1989 ved Høgskolen i Stavanger, og var i ti år senterets leder.

Gjennom firmaet Logometrica AS markedsfører Høien lesetester til bruk i diagnostisk arbeidet med personer som har dysleksi og andre lesevansker.
Kongen utnevnte 17. august 2007 Høien til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «innsats innenfor fagområdet dysleksi».

I tillegg er det slik at de som leser dårlig får enda større problemer med å skrive.

- De aller fleste som har lesevansker har også skrivevansker, og skrivevansker er mer vedvarende enn lesevansker, tross pedagogiske tiltak, sier Høien.

- Dette er et svært alvorlig problem som ikke må forkludres av krangel om definisjoner, sier Høien.

Mange som har dette problemet klarer ikke videre studier, og blir senere i livet stående utenfor arbeidslivet.

- Jeg har selv møtt mange av dem og det gjør et sterkt inntrykk. Jeg vet at de ikke synes jeg overdriver hva det betyr. Det er dramatisk for et menneske å bli stående utenfor arbeidslivet i 2009 på grunn av for dårlige lese- og skriveferdigheter. Deres problemer har vært bagatellisert i alle år. Dette er dessverre et tabubelagt tema. Jeg er stolt over at Høyre har satt dette på dagsorden, sier Erna Solberg.

“Vår største sosiale utfordring i Norge er at vi har en skole som sender én av fem barn ut av norsk skole uten å kunne lese og skrive …”. Dette har Erna Solberg sagt. Og det er visstnok feil, sier forsker Astrid Roe til Aftenposten. Fordi Erna burde sagt at vi har “en skole som sender én av fem barn ut av norsk skole uten å kunne lese godt nok til å ta videre utdanning.”

Roe er så fortørnet som bare kvantitative forskere kan bli, over hvordan konkrete resultater kan brukes utover det man fra forskerhold vil hevde å dekning for. Forskningsmessig sett er det sikkert en stor forskjell mellom å ikke kunne lese i det hele tatt og ikke lese godt tok til å bruke ferdighetene videre. Problemet er likefullt det samme, noe Roe selv sier: Får man ikke utbytte av skolegangen vil man ha problemer med senere utdanning og yrkesliv:

- Det betyr at disse tenåringene med stor sannsynlighet vil kunne få problemer i videre utdanning og i sitt yrkesaktive liv dersom de ikke får spesiell oppfølging for å bedre leseferdighetene. Men det betyr ikke at de ikke kan lese. Å si det er en drøy overdrivelse, sier Roe

Tolkningen er altså en drøy overdrivelse. Men er det en overdrivelse å si at nivå på basisferdigheter som lesing, skriving, regning har en sammenheng med frafall fra videregående skole? Eller er det en overdrivelse å peke på at de som alltid har størst risiko for å falle utenfor arbeidslivet, er de samme menneskene som ikke har gode ferdigheter i basisfagene? Er det ikke her de reelle problemene ligger?

Roe mener også det er feil når det sies at en av fem ikke kan skrive godt nok, fordi dette finnes det ikke noe belegg for i PSA-undersøkelser etc.. Men om det er sånn at en av fem ikke kan lese godt nok, er det da utenkelig at de har samlede språkferdigheter som rett og slett er for svake til å kunne gjøre seg nytten av dem senere? Når mange ikke klarer å skrive en jobbsøknad, så er det vel grunn til å tro at det er mange forbedringspunkter?

- Når en av fem ikke lærer å lese og skrive godt nok har den norske skolen et problem. Dette er et samfunnsproblem og et klassespørsmål, men først og fremst får det konsekvenser for barna. Å ikke kunne lese og skrive godt nok blir et stort handikap. Vi skylder alle å gi dem det nødvendige redskapet gode lese og skriveferdigheter er.

Dette er fordømt godt sagt og det er faktisk kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell som har sagt det! Kanskje burde SVs kandidat fra Sør-Trøndelag ta en oppstrammer i den retningen også?

Akkurat som i pennestrøkdebatten, blir Roes (og Valens) bidrag i dag en forferdelig avsporing. Situasjonen i den norske skolen blir ikke noe bedre av at distinksjonen “godt nok” tilføyes i Ernas sitat - noe hun forøvrig ofte også gjør. Vi snakker fremdeles om at en av fem - hver femte elev - forlater den norske skolen med for svakt utbytte, som gjør at de er i risikosonen for å falle gjennom på videregående skole og videre ut av arbeidslivet. Er det ikke viktigere å bruke tid på å diskutere hvordan vi skal gjøre noe for disse, sånn at deres muligheter til utfoldelse økes? Eller er det sånn at vi skal synes det er helt greit at de som sviktes i skolen skal forbli klienter av den staten som ikke gav dem de mulighetene gjennom skolen, som de burde fått?

Når jeg leser bloggen til Snorre Valen så kan man nesten få det inntrykket. Normalt er Valen ryddig og formulerer seg godt, selv om jeg ofte er uenig, men i dag stiller han seg sammen med Sosialdemokratiets Dunning-Kruger.

Jens Stoltenberg mener årets valg handler om ”den norske modellen.” Tenker han da på den modellen som gjør at 800 000 i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet?

Alt for alle
Stoltenberg ber oss ta stilling til en modell som aksepterer at 1 av 5 går ut av skolen uten å lese og skrive, og hvor 800 000 mennesker i arbeidsfør alder holdes utenfor arbeidslivet. Stoltenbergs modell aksepterer lange helsekøer og lang behandlingstid for sykdom. I regjeringens velferdsstat betyr penger mer enn mennesker.

I stedet for å finne nye løsninger på gamle problemer, lager heller Stoltenberg et karikert bilde om at høyresiden vil rasere den norske modellen. Hvorfor tar han ikke ansvar for sin egen politikk? Regjeringens velferdsstat søker å være alt for alle, men mislykkes i å være sterk for den som har behov for hjelp.

Hvilket felleskap?
Mange barn og foreldre vil ikke at det viktigste i norsk skole skal være en kamp mot mangfold, men at alle får lære det de skal. Mange av de 800 000 i arbeidsfør alder som ikke jobber, ønsker en ny sjanse til aktivitet og arbeid. Mange av dem som venter på en operasjon vil heller bruke et privat sykehus heller enn stå i helsekø, dersom det offentlige betaler regningen.

Stoltenberg foreslår ingen nye løsninger på disse utfordringene. Han vil ha ”mer til fellesskap i stedet for skattelette til de rike.” Men hva er fellesskapet verdt når 1 av 4 nordmenn ikke får være med i arbeidslivet? Hva er verdien av felleskap for dem som venter urimelig lenge i helsekø?

Nye løsninger
Jeg aksepterer ikke Stoltenbergs ”norske modell” som det beste velferdsalternativet vi kan tilby i et av verdens rikeste land:

Jeg vil ha en kunnskapsskole, som gir alle barn muligheter til å lykkes i voksenlivet. Da trenger vi mangfold, flere og bedre lærere og en skole som er et sted å lære, ikke bare et sted å være.
Jeg vil ha en sterk satsning på attføring, sånn at flere trygdede kommer ut i jobb. Da må dette prioriteres sterkere i statsbudsjettet.
Jeg vil ha et helsevesen som gir rask og riktig behandling til alle. Da må vi bryte med monopoltankegangen til regjeringen.

Høyre går til valg på denne politikken. Vi ønsker endringer fordi regjeringens felleskap svikter når det kommer til å løse grunnleggende utfordringer og løfte mennesker som trenger hjelp. Arbeiderpartiet sier at alle skal med, men glemmer en fjerdedel av befolkningen. En slik politikk er verken fremtidsrettet eller et moderne velferdssamfunn verdig.

**
Innlegg på trykk i Aften 13. august 2009 - av en eller annen pussig grunn ikke tilgjengelig på nett

En debatt om sykefravær er ingen frøkensport. Alle partier i Norge ønsker at sykefraværet skal reduseres, men hver gang noen kommer med forslag om hvordan man kan få det til, blir det ramaskrik. “Vil ta makt fra fastlegene” sto det i Aftenposten lørdag, da enkelte forslag fra Høyre for å redusere sykefraværet ble presentert. Man får nesten inntrykk av at Høyre mener sykefraværet reduseret ved å svekke helsetilbudet til den enkelte, i alle fall når man leser kommentarene.

Sånn er det selvsagt ikke!

Aftenposten velger den vinklingen som gir best oppslag, og det skal dem ha takk for. Lørdag fikk vi nemlig illustrert at hverken Arbeiderpartiet eller LO har noen forslag for hvordan sykefraværet skal reduseres. Deres engasjement går nærmest ensidig i forsvar av en IA-avtale med mildt sagt uoppnådde målsetninger, og karikering av de forslag Høyre kommer med.

Er det rom for nye løsninger innenfor IA-avtalen? Hva med:

Friskmeldingsdato. Legen og den sykmeldte skal fastsette en realistisk dato for friskmelding. Dette skal bidra til den ro og oppfølging den enkelte trenger ved sykdom - og vil tjene som motivasjon for at den bistand som trengs i tidlig fase, faktisk blir gitt.

Gradert sykemelding skal være den regelmessige form for sykemelding. Bare i særlige tilfeller skal 100 prosent sykemelding anvendes. På den måten skal tilbakeføringen til arbeid skje mer smidig - noe som også forutsetter gode arbeidsgivere som er i stand til å tilpasse arbeidsbelastningen for den enkelte.

Sykelønnsperioden skal aktiviseres:
Etter seks ukers sykefravær skal det være på plass en individuell plan for oppfølging, som skisserer hva som trengs av pasientbehandling for å bli frisk, hvilke tilrettelegginger arbeidsgiver må foreta for at den sykmeldte kan komme tilbake, og hvilke tiltaksløsninger Nav skal bidra med.

Dersom en fremdeles er sykmeldt etter 3 måneders sykefravær, skal den sykemeldte over på aktivt tiltak, i form av rehabilitering eller attføring.

På denne måten skal folk få nødvendig hjelp raskere, sånn at ikk esykdommen setter seg og uføretygd blir eneste løsning.

Bedre behandlings- og oppfølgingsapparat. Høyre vil ha større bruk av uavhengige, rådgivende leger og legespesialister, styrking av rehabiliteringsinstitusjonene og økt liberalisering i ordninger med kjøp av helsetjenester.

Helsekøene har økt under den rødgrønne regjeringen, samtidig som det har vært ledig behandlingskapasitet i private sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. Flere hoder tenker ofte bedre enn ett, og mer mangfold i behandlingsapparatet er en styrke - ikke en svakhet.

Second hand opinion.Dersom sykmelding skal utvides utover 6 måneder har den enkelte rett på spesialistvurdering.

Legenes rolle må ansvarliggjøres. Sterkere bruk av sanksjoner overfor leger som bryter vilkårene for sykemelding.

Det skal lønne seg å drive forebyggende sykmeldingsarbeid for arbeidsgiverne. Høyre vil gjeninnføre skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer, noe den rødgrønne regjeringen fjernet 1/1-6.

Vil dette redusere sykefraværet? Det vet vi selvsagt ikke før vi har sett den samlede virkningen av tiltakene. Noe vi derimot med sikkerhet vet er at vi etter åtte år med IA-avtale ikke vil nå den målsetning som ble satt for sykefraværsredusjon i 2001. Sykefraværet skulle ned med 20 prosent, men etter åtte år er det redusert med 3 prosent. Veksten i antall som går over på uføretrygd skyter i været, noe som særlig er alarmerende når det gjelder unge mennesker. Dette har skjedd til tross for at det bare de siste tre årene er brukt 2 milliarder kroner mer enn forutsatt på sykefraværsarbeid.

Hvordan i guds navn kan da noen møte en debatt om sykefravær, men et ensidig forsvar for måten vi har jobbet med spørsmålet de siste åtte årene?

LO-boss Roar Flåthen er på autopilot når han kommenterer Høyres forslag:

–Å involvere flere spesialister, vil gjøre sykefraværet dyrere og gi mer byråkrati. Jeg opplever forslaget som en mistillit til legestanden, og det er ikke rett medisin for å få ned fraværet, sier LO-leder Roar Flåthen, som reagerer på at Høyre og Frp sår tvil om videreføringen av IA-avtalen.

Spørsmålet han omgår på en elegant måte (?) er om det vil gi bedre hjelp til den enkelte? Dersom vi kan hjelpe flere syke til rask behandling og tilbakeføring til jobb, burde vi ikke da i det minste diskutere det? Men LO har ingen andre svar enn IA-avtalen, som i rettferdighetens navn har flere gode punkter, men hvor oppfølging og resultat overhodet ikke står i stil til målsetning og forventninger.

Statsminister Jens Stoltenberg er ikke mye bedre, der han satser på at velgerne har glemt Arbeiderpartiets egen vingling i spørsmålet, når han beskylder Høyre for nettopp vingling.

Ettersom Aftenposten valgte å fokusere på hva legene “mister” i stedet for hva arbeidstagere som blir syke skal få, er det ikke så mye å si om tilbakemldingene fra den kanten. Den er forventet, forutsigbar, men dessverre også lite fremtidsrettet. “En grenseløs mistillit til legene” skal man nesten tro Høyre har. Men da overser man jo glatt at det Høyre mener skal skje er en tettere legeoppfølging om de som er syke.

Problemet er likevel at om IA-avtalen er det beste rammeverket vi kan få til for syefraværsoppfølging i Norge, og fastlegene de beste til å gjøre jobben - hvorfor lykkes vi da så dårlig?

–En vurdering av om en person bør være sykemeldt, gjøres best av allmennleger, sier Kristoffersen [Leder i allmennlegeforeningen Jan Emil Kristoffersen], som tror lettvinte sykemeldinger er et lite problem.

For mange er det sikkert tilfelle, det Kristoffersen sier. Og forhåpentligvis har han rett angående “lettvinte sykmeldinger”. Men når vi vet at 50 prosent av dem som er sykmeldt i 12 uker faller permanent ut av arbeidslivet, kan ha da med hånden på hjertet si at det ikke kan gjøres supplement til dagens system? Med fare for å gjenta meg selv: Hvis det er sånn at helse er en forutsetning for å jobbe, eller delta, så må helse være noe annet enn fravær av sykdom og svakheter. Helse er overskudd til å mestre hverdagen. Har allmennlegene tilstrekkelig kompetanse på å gi f.eks. mestringsfremmende hjelp?

I Aftenposten sto det for øvrig også å lese noe som burde bekymre alle som er opptatt av sykefravær, og kanskje særlig herrene Flåthen og Stoltenberg, som mener dagens IA-avtale er løsningen, nemlig at en reduksjon av sykefraværet med 20 prosent er urealistisk. Det betyr at målsetningen i IA-avtalen er urealistisk slik avtalen er i dag. Ordene stammer fra Sintef-forsker Solveig Osborg Ose.

Jeg er enig. Sånn avtalen er i dag, vil vi ikke nå målet. Derfor må det komme inn endringer. Og da bør man kanskje imøtekomme forslag med et noe større innslag av åpent sinn, enn det Flåthen, Stoltenberg og Kristoffersen gjør. men for all del: Vær uenig, men suppler det med egne forslag.

Jeg venter i spenning.

“Hvit velferd” har Marte Michelet kalt dagens kommentar i Dagbla’. Artikkelen er et innlegg i velferdsdebatten, om hvordan velferdsordningene vi har i dag, etter enkeltes mening ikke er tilpasset hverken tiden vi lever i eller fremtidens utfordringer. Jeg understreker: Michelet er ikke blant disse “enkelte”. I stedet for å delta med et fordomsfritt innlegg som anerkjenner at samfunnet vi har i dag ikke er det samme som i for noen tiår siden, ønsker Michelet å marginalisere debattanter som utfordrer det bestående. Kulturradikalismen i Dagbla’ er altså erstattet med fremtidsfrykt og systemkonservatisme.

I fare for å sette kaffen i halsen bør derfor artikkelen leses med varsomhet, og enkelte ting bør kanskje sjekkes opp i etterkant - ettersom Michelet selv tydeligvis ikke hadde sjekket så mye på forhånd.

I en serie av meningsløsheter, har imidlertid Michelet en riktig diagnose på en av velferdssamfunnets største utfordringer, nemlig en poensiell legitimitetskrise:

Den store trusselen kommer når de øvre sjiktene løsriver seg helt fra systemet, og lager parallellsamfunn av private sykehus, private skoler, og private eldrehjem, finansiert av private forsikringer, private pensjonsfond og hemmelige kontoer i skatteparadiser.

- Ja. Det er en kjempetrussel mot et sjenerøst velferdssystem, dersom mange ikke opplever at prinsippet om at man skal kreve sin rett og gjøre sin plikt, som ligger til grunn for det hele. Å gjøre sin plikt i denne sammenhengen er for Michelet og andre som ikke helt har tatt poenget: Å jobbe, å delta i samfunnet, å betale skatt. Dersom velferdssystemet mister sin legitimitet blant deler av inntektsgruppene, så utvikler det seg til en koloss på leirføtter.

Derfor må det nødvendigvis knyttes visse forpliktelser til velferdsordningene. Michelet viser en viss mangel på kjennskap til fakta i sin iver etter å marginalisere Aslak Nore, som er en blant svært mange som har denne forståelse. Michelets kommentar til Nore?

Slik snakker velhavende hvite menn som aldri har satt sin fot på et trygdekontor.

Forpliktelser
Jeg kjenner hverken Nore eller Michelet, og deres bevandring på trygdekontorer er meg like ukjent som det er uvedkommende. Men, om Michelet var i tvil: Velferdssystemet i Norge er bygget på nettopp de fundamenter hun ser ut til å ta avstand fra, selvhjelpsprinsippet og forpliktelser. For å ta det siste først, and as simple as if she was a two-year-old: Man må være syk for å heve sykelønn. Man må være arbeidsmessig ufør for å heve uføretrygd. Man må delta i rehabiliterings- eller attføringsopplegg for å heve arbeidsavklaringspenger (eller rehabiliteringspenger og attføringspenger, som det fremdeles heter frem til 1.2 2010). Det bør legges til at det i tillegg burde følge en aktivitetsplikt for stønader etter sosialtjenesteloven - økonomisk sosialhjelp - noe Høyre har foreslått og vil gjennomføre i regjering.

Spørsmålet som Michelet tydeligvis ikke vil diskutere, er hva som ligger i begrepene syk og ufør - og hvordan mennesker i størst mulig grad bør få en sjanse til å delta på tross av f.eks. sykdom. Et velferdssystem som systematisk bygger opp sykdom i stedet for å bygge opp muligheter, fører til at mange mennesker som vil og kan jobbe, i stedet havner i trygdesystemet. Ofte mot sin vilje også.

Aldous Huxley sier det godt: “Den medisinske forskning har gjort så enorme fremskritt at det praktisk talt ikke finnes friske mennesker lengre.” Jeg vil gå lenger: jeg mener diagnosesamfunnet og rettighetstyranniet er med på å undergrave mange menneskers egen, personlige motivasjon til å ta hånd om sin egen situasjon og utvikling. Mennesket har et iboende ønske om å være selvstendig, til å lykkes i hverdagen – dette gjelder mennesker som er funksjonsfriske, dette gjelder mennesker med funksjonsnedsettelser, det gjelder kronikere og andre. Hvordan skal man mestre sin egen hverdag eller lykkes med sin egen utvikling, om man i alt og ett er en pasient, en bruker eller en som bare i kraft av å være tilstede, har krav på noe?

Et velferdssamfunn skal skape rom for egen utvikling. I det som mange mener er et av verdens beste land å bo i, er det fullt mulig å ha et godt og lykkelig liv, selv for mennesker med funksjonsnedsettelser eller kroniske lidelser. Her skilles det ikke mellom etniske nordmenn og innvandrere, selv om Michelet liker den dimensjonen ekstra godt. Det er fullt mulig å lykkes, selv om man har gått på en smell, om man har mye komplisert “bagasje” eller om man har kompetansemangler og dårlige erfaringer.

Hvis det er sånn at helse er en forutsetning for å jobbe, eller delta, så må helse være noe annet enn fravær av sykdom og svakheter. Helse er overskudd til å mestre hverdagen. Dette gjelder både etniske nordmenn og innvandrere.

Men hva sier Michelet?

Hele poenget er at de som ikke er i arbeid, på grunn av sykdom, arbeidsledighet, eller sammenbrutte liv, skal bæres oppe av dem som er i arbeid. Like rettigheter, sosialstønad og trygd er ikke en «belastning» av systemet – det er selve systemet. (…)
Det å forlate sitt hjemland, etablere seg på nytt, lære språket, skaffe seg et sosialt nettverk, holde ut trakassering, forskjellsbehandling og mistenksomhet - det er “ekstraslitasje” for innvandrerne.

Javel? Men, betyr dette fravær av forpliktelser? Betyr det at nyankomne innvandrere skal tilbys velferdsordninger i stdet for å få den rettighetsbaserte muligheten til å skape seg sin egen hverdag, uavhengig staten - og hvor det viktigste fellesskapet er den selvforsørgende familien?

Selvhjelpsprinsippet
Michelet avlegger også en betraktning til at det i år er 100 år siden vi fikk den første, lovfestede velferdsordningen i Norge, nemlig sykeforsikringen:

Helt siden den første velferdsloven, loven om sykeforsikring, ble innført for nøyaktig hundre år siden, har innvendingen vært den samme: Systemet kan misbrukes.”

Igjen et skudd over mål fra Michelet. Det er ikke sånn at det alltid har vært en hovedinnvending at ordninger kan misbrukes, og heller ikke at det fra noe hold er hevdet å finne en ordning som ikke har potensial for misbruk innbygd. Men, og dette er et stort men: Til grunn for sykeforsikringen, og siden Folketrygden i 1967, var selvhjelpsprinsippet. En delt betaling mellom brukere og arbiedsgivere, med et offentlig supplement på toppen, lik den man har for Folketrygden med trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og offentlig supplement. Kildenetts beskrivelse burde være til nytte for Michelet og andre:

I 1909 ble loven om sykeforsikring vedtatt av Stortinget. Med denne loven kom det noe helt nytt - nemlig forsikringsprinsippet. Etter en lang kamp mellom de forskjellige partiene på Stortinget var det de borgerliges synspunkt som vant fram; selvhjelpsprinsippet. Dette prinsippet hadde både økonomiske og moralske begrunnelser; fattigbyrdene ville bli mindre, og man mente at når folk forsikret seg selv ga det en selvaktelse og en riktig oppfatning av at man fikk gjenytelser man hadde fortjent om man skulle bli syk.

Så når Michelet angriper Aslak Nore og Gerhard Helskog, og mener at det å stille større krav til deltagelse og aktivitet, vil skape såkalte “amerikanske tilstander” - så tar hun rett og slett feil. Fundamentet for velferdsordninger i Norge og USA (eller andre land) er nemlig ikke så grunnleggende ulikt, men velferdssystemet i Norge omfatter et større spekter av ordninger enn i de fleste andre land.

I utgangspunktet er det positivt, ettersom det gir oss alle et sikkerhetsnett som er finmasket. Problemet oppstår dersom avgangen fra arbeidsmarkedet er for stor. Dersom systemet ikke legger til grunn at folk skal delta i arbeidslivet, så bygger det ikke lenger på selvhjelpsprinsippet. Og om det ikke gjør det, så svekkes fundamentet for hene Folketrygden.

Så dersom Michelet virkelig mener at Nore, Helskog, eller jeg selv for den saks skyld, representerer krefter som “kommer til å rasere velferdsordninger på løpende bånd”, hvilke tanker har hun da om hvordan vi skal sikre velferden for fremtiden?

Svar utbedes. Det trengs ikke en gang å differensiere mellom etniske nordmenn eller innvandrere!